Jeg har ikke vært på nett på en måned nå, grunnen er at jeg har vært på farfars hytte. Et ganske herlig sted egentlig, og ikke på et øde sted heller. Det ligger i en liten bygd på Vestlandet ikke så langt unna Voss heller. Men jeg har tilbrakt en måned her, og det har vært herlig. Jeg har slappet fullstendig av og skrevet flere brev. Mange brev i grunn, og skrevet dagbok og bare tenkt gjennom alt. Jeg er svak ja, jeg merker nå mer enn noen og jeg tror faktisk jeg ikke kommer til å skrive noe særlig mer her nå.

Kanskje det kommer noen innlegg i løpet av de neste dagene men jeg er usikker, jeg føler meg utslitt. Kroppen min er det i grunn, utslitt av alt den har vært gjennom, men den er her fremdeles og det forundrer meg, den har ikke villet gi slipp på alt ennå. Men det har ikke jeg villet gjøre heller.

Jeg har aldri innsett hvor mye venner og familie har betydd for meg før nå, i løpet av det siste året har jeg vært gjennom mye som har fått meg til å innse mange ting. Mange gode ting men også noen vonde ting.

Det er tungt å finne seg i at man kommer til å forsvinne og aldri se kjente igjen, aldri se dem le, smile og rett og slett leve. At du ikke kommer til å leve videre med dem.

Det positive er at man kan tenke på at man kan leve videre i dem, i deres minner, tanker og bønner. Man lever så lenge man blir husket. Og jeg vil bli husket, husket av mine kjære, ikke fordi jeg vil volde dem mer smerte, men slik at de husker meg og de gode tingene vi opplevde, det vonde vi kom oss gjennom og gi dem håp på en måte. Håp til at selv om ting er håpløst så finner man en vei ut til slutt.

Dette er til deg. Min sterke venninne. Som har støttet meg gjennom tykt og tynt. Vi har ikke kjent hverandre så lenge, men likevel så er du blant mine aller nærmeste venner. Du som har opplevd mye vondt, sett mye ondskap, og fremdeles har en urokkelig tro på mennesket. På verden. På at alt en dag vil løse seg. På at vi alle vil se det gode i hverandre enn dag.

Første gangen du for meg lå jeg i den hvite sykehus sengen min. Du hadde den nydeligste stemmen. Så ren, så full av håp, så full av liv. Du lo og sa at du ikke var noen Noel Gallagher, du er kanskje ikke det. Men for meg var du helt fantastisk.

Du har blitt den som har reddet meg på en måte. Det er du som har fått meg til å se på livet på en annen måte. Mange tror det er på grunn av at jeg er syk, det er en del av det ja. Men hovedgrunnen er deg. Du sier alltid at hvis du skjerper deg så klarer du det. Du kan komme deg gjennom det. Du må bare tenke positivt.

Og du har klart de utroligste tingene. Du er en helt for mange. Selv dine egne ser opp til deg fordi du klarer å kjempe deg gjennom mange ting. Er det noen jeg kommer til å savne når jeg forsvinner, så er du en av dem. Min egen helt i min etasje.

Jeg håper du skjønner at jeg beundrer deg. Så utrolig mye at jeg aldri har sagt det tydelig nok. M jeg beundrer deg.

Jeg vil be deg om å fortsette å være deg. Jeg har ingen rett til det kanskje, men jeg ber deg likevel. Tenk så mange andre du kan fortsette å inspirere bare ved å være deg selv? Være den sterke personen som møter motgang med en kraft som få av oss har. Jeg vet at du har hatt tunge tider, så ikke glem å fortelle folk at du også trenger å snakke om ting. Få ut følelser, få luftet ideer. Ikke la folk glemme at du er et menneske og ikke en super dame =)

Kjære mammaen min.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal si alt jeg vil si til deg. Jeg burde si takk, takk for livet du har gitt meg, takk for støtten du har gitt meg, takk for at du har holdt ut med meg og mitt humør, takk for at du har vært sterk når jeg ikke har vært sterk, takk for at du aldri har latt meg gitt opp. Takk for alt du noen gang har gitt meg.

Vi har hatt våre problemer, både som en følge av at pappa forsvant ut av livet vårt og som en del av alle tingene vi har gått gjennom. Likevel, selv om jeg har skreket til deg at jeg hatet deg, at jeg skulle ønske du ikke var min mor. Så mente jeg det aldri. Kanskje jeg mente det der i det øyeblikket. Så mente jeg det aldri av hele mitt hjerte. Jeg skjønte aldri hvor mye det såret deg når jeg skrek slike ting til deg.

Likevel holdt du ut med meg. Jeg var kanskje ikke den verste tenåringen du kunne ha fått, men likevel satte jeg deg på en del prøver. Både ved å nekte å høre på deg og nekte å gjøre tingene du bad meg om å gjøre. Jeg lærte noen lekser på den måten, bare på den vonde måten, måten du ville at jeg skulle unngå. Du har alltid vært så sterk mamma. Alltid sett det positive i en situasjon. Jeg har ikke tall på de gangene vi lå i den store sengen din og snakket, snakket om kjærlighetsorgene mine, problemene med venninnene mine, problemer på skolen, rene bagateller mot det du har gått gjennom. Likevel, satte du dine problemer til side for å hjelpe meg gjennom mine. Jeg har sagt takk før, men akkurat nå virker det som om dette takket blir det beste takket jeg kan gi deg.

(Jeg har ikke skrevet mer her, resten er mellom mamma og meg.)

Dette har vært hardere enn jeg først antok. Jeg visste jeg ville skrive ned alt jeg har hatt lyst til å si til deg, men når det kom til det stykket at jeg holdt pennen så sa det stopp. Ingenting kom. Ikke et ord, ikke et minne, ingenting.

Og det får meg til å lure.

Du var min aller beste venn, til du døde fra meg. Sykdommer er en stygg sak, og nå er jeg selv rammet. Livet har sine sider. Da du forsvant fra min verden var det, det hardeste jeg noen gang har opplevd. 14 år gammel og min aller beste venninne dør. Jeg klarte aldri å skrive det brevet. Jeg har begynt en million ganger men aldri kommet lengre enn: kjære

Det er som om du er der men samtidig ikke. Jeg kan ikke huske det siste du sa til meg. Det skremmer meg. Fordi jeg lovde deg, lovde å aldri glemme deg. Men her jeg sitter klarer jeg ikke å huske på alt det gode vi hadde. Kanskje det er fordi at jeg nettopp lovde deg å huske deg at det er så vanskelig å fremkalle minnene?

Når jeg slapper av eller blar gjennom bildene fra ungdomskolen kommer de tilbake. Du var høy og spinkel, men samtidig sprek og lykkelig. Det husker jeg. Du kunne alltid få meg i godt humør når jeg var gretten eller lei meg. Du visste hvilke knapper du skulle trykke på, hva du skulle si og hva du ikke skulle si. Samtidig hadde du ditt humør og akkurat som deg visste jeg hva jeg skulle si og hva som ikke skulle sies.

Du hatet fregnene dine, jeg elsket dem. Du ville ha dem bort og jeg ville ha dem. Det virket som om alt vi ikke likte ved oss selv, var nettopp det den andre elsket ved oss. Faren din var flink med biler, du hatet sykler og drømte om den gangen du selv skulle kjøre din fars grønne bil. Jeg selv foretrakk sykkelen min.

Jeg vet ikke hva jeg burde ha fortalt deg den gangen. At du ikke skulle være redd? Jeg var livredd selv og prøvde å være tapper og si at du kom til å klare deg. Innerst inne fryktet jeg det verste. Men det sa jeg aldri høyt. Kanskje det var min største feil? Å aldri fortelle deg at du kom til å klare deg uansett hva som skjedde.

Jeg hatet sykehus allerede da og at jeg nå i det siste året har levd der selv har minnet meg om de dagene vi tilbrakte der. Du blek i din egen send og jeg i enden av sengen full av liv. Jeg hatet å se deg så blek og svak. Alt jeg ville var å bytte med deg. Gi deg mitt liv, gi deg min livsgnist. Hva som helst.

Men ordene ble aldri vekslet.

Vi sa de aldri høyt.

Untatt den kvelden, den kvelden du sa hadet til meg. Jeg husker du våknet mens jeg satt og sammenlignet hendene våre. “Hvor er pappa?” spurte du. “Han er ute i gangen, skal jeg hente ham?” Du nikket men stoppet meg “Alma?”. “Ja?” “Tror du jeg får se mamma?” Jeg husker jeg frøs innvendig, det var som om noe inni meg forstod at nå, nå var du i ferd med å forsvinne fra meg, fra faren din, fra vår verden. Jeg fikk panikk, jeg ville ikke sitte alene med deg der, døende. Jeg nikket og smilte så beroligende som jeg kunne og løp ut etter faren din.

Men jeg hørte det du sa: “Jeg er glad i deg” Selv om jeg ikke så deg i øynene stoppet jeg og mumlet det samme tilbake. Et farvel ble vekslet mellom oss i det jeg så deg i øynene for siste gang.

Det virket som om en evighet før jeg hørte faren din rope ut og så hulke, men mamma sa det tok kun 5 til 10 minutter. Det virket som en evighet. Den følelsen husker jeg.

Jeg mente ikke å løpe ut, jeg var redd, hva skulle jeg gjøre? Jeg har alltid tenkt på at jeg burde ha blitt der, men kanskje du hadde dødd med meg ved din side og ikke faren din? Jeg savner deg. Jeg har alltid savnet deg. Og angret på at jeg ikke klarte å fortelle deg hvor mye du betydde for min verden, for meg.

Jeg er glad i deg Anne, jeg vil alltid være glad i deg, hvor enn du er.

Mitt første brev måtte bli til deg. Det visste jeg allerede. Kanskje fordi jeg også er i ferd med å forsvinne? Jeg håper vi ser hverandre snart og at du tilgir meg for at jeg løp fra deg. Jeg fikk aldri vite om du hørte mitt svar, kanskje du gjorde det, kanskje ikke. Men blikket ditt, det jeg husker, sa i hvertfall at du hadde hørt det. Og det håper jeg. Virkelig.

Den gjør det, når du ikke har lang tid igjen har du en million ting man vil gjøre, jeg har ikke fått gjort halvparten en gang. Jeg skulle reise med trønderen min på tur til New York, det har jeg ikke fått gjort av åpenbare grunner, jeg skulle være med alle vennene mine hele tiden, det har heller ikke gått siden de fleste er opptatt av studier og jobb. Og jeg skulle prøve å få mamma og pappa sammen igjen, nei.. det var jo mitt oppdrag da de skilte seg det ja.

Tiden løper virkelig fra deg. Og meg.

Det har gått opp og ned, jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal beskrive hvordan jeg føler meg bortsett fra at jeg føler meg syk og svak. Jeg er lei av å gjenta det hele tiden. Så nå vil jeg heller bare skrive ned tankene mine og hva jeg har gjort.

Jeg har solgt leiligheten min. Riktig nok til Masika da, men den er solgt, det er ingen grunn til å beholde den nå som jeg snart er borte. Likevel føles det rart, å sitte i leiligheten min med alle de fine minnene mine og vite at jeg snart aldri mer kommer til å være her.

Men jeg er glad hun har kjøpt den, hun fikk den billig fordi jeg mente og mener fortsatt at hun er den eneste som faktisk kan bo her etter meg. Ikke for evig og alltid men nesten i hvertfall.

Jeg lurer på hva hun vil beholde og hva hun vil fjerne. Jeg vil at hun skal skape sitt eget sted, fordi det er jo det, det kommer til å bli. Henne hjem. Jeg vil ikke at hun skal leve i mitt hjem, det blir alt for feil.

Hun må skaffe sine egne minner.

Likevel vil jeg at hun skal huske meg, på en eller annen måte. Men hun  vil jo det, vi har jo vært venninner i flere år nå.

Tiden løper i fra meg, jeg må få sagt alt jeg vil si til alle jeg kjenner før jeg blir borte. Hvorfor kan man ikke stoppe tiden, slik at man får tid til å si alt man vil si?

Det var sol her i dag, jeg var imponert. Jeg er litt bedre men samtidig litt dårlig, men jeg kom meg i bunaden min og ble med Alexander og mamma til byen for å se på hovedprosesjonen. Jeg koste meg, det var deilig å være ute blant masse folk, glade folk, sprøe russ som er fremdeles litt full, barn som spiser så mange is som de bare kan. Jeg er fremdeles i skikkelig 17 mai humør.

Jeg har spist mange is, jeg følte virkelig for å spise is idag. Hvor mange har dere spist?

Nå har jeg ikke skrevet på en god stund, mye har gått opp og ned, jeg klarer meg ennå, foreløpig i hvertfall.

Russen er ute i solen, jeg syntes litt synd på dem i begynnelsen, de var ute i regnet og alt. Da jeg så den ene naboen min i ført sine røde bukser ville jeg bli russ igjen. Jeg savner russetiden, jeg er 23 going on 24 hvis jeg noen gang blir 24 og savner russetiden. Det er en stund siden jeg var russ, men jeg husker hver eneste lille detalj fra min tid som russ. Vår flotte van, hun var lekker det må jeg si!

Vi var vel blant de mer smarte når vi var russ, vi jobbet tre sommere på rad og sparte hver eneste krone til vår russetid. Og så da vi begynte i tredje sommeren 2002 hadde vi mye penger og vi fant oss en nydelig van, brukt som russebil to ganger før men en ganske fin en. Navnet diskuterte vi i evigheter, aldri ble vi enige, men så en dag fant vi det. Det kom helt plutselig etter å ha sittet og diskutert i flere timer: Lille Promille!

Vår fine van ble døpt til Lille Promille, i-ene var formet som små ølflasker dere kan tro vi var stolte da vi endelig så navnet på bilen for første gang. Selve temaet hadde jo med alkohol å gjøre så slagordet ordet vårt ble Se opp, Alkohol-likere på vegen!

Jeg savner den bilen, vi kjøpte den vel for rundt 60 000 og solgte den igjen for 85 000 etter flere tilbud. Vi tjente ikke alt inn igjen, men noe i hvertfall. Mitt russenavn var Keiko, min aller bestevenninnes navn ble Sugar, mens de andre hadde navn som: Curly, tvillingene hadde Karius og Baktus og hun siste hadde vel Pussy.

Minnene strømmer på i det jeg blar gjennom vår fine samlebok, vi laget hver vår med bilder, russekort, landtreffbåndene, kort sagt det meste som går ann å lime inn i en bok.

Mange irriterer seg over russen, men det er tradisjon som har holdt på i mange år, ike fjern den.

Som et lite spørsmål til mine medbloggere og lesere; husker dere hva deres russenavn var?

Først av alt vil jeg si tusen takk til alle som har kommentert hos meg, det er virkelig deilig og det gjør meg glad å se at folk bryr seg om en fremmed, samtidig som de ser på sine egne liv og innser at de er heldige

Det gleder meg å si at det går litt bedre i dag, jeg føler meg litt bedre og jeg smiler faktisk. Fremdeles har jeg vondt men det gjør liksom ingenting i dag. Solen skinner og det gjør meg enda gladere. Jeg er ikke helt borte ennå.

De siste dagene har det gått opp og ned, jeg merker jeg er svakere. Jeg er svakere. Jeg har ikke skrevet fordi jeg kjenner meg sliten, jeg gir slipp på alt nå. Jeg orker ikke å skrive nå, jeg er for dårlig til det. Men jeg er fremdeles her, jeg godkjenner kommentarer. Jeg gir små oppdateringer når jeg er i form, men slutten er nær.

Bård skrev en nydelig kommentar til meg på innlegget Havet, her er kommentaren:

Jeg følger med bloggen din, Alma ! Alle er vi hverandres veivisere. Du lærer meg nye betrakninger om livet. Det gjør meg ydmyk.
Vi mennesker lever i vårt eget lille glassboble som vi ser ut av. Vi ser andre glassbobler, og aner at det er mer utenfor vår egen. Du har oppdaget mye utenfor din glassboble som gjør deg bedre istand til å sette pris på det som virkelig betyr noe i livet. Det å bry seg om andre, og vise dem hvor verdifulle de er.
Når du er helt i øyeblikket, ser du bakover på det som har skjedd, og forover på det som skal skje. Da har du fanget evigheten.
Vi mennesker er som vann i hvert vårt vannglass, som står i strandkanten. Vi ser ikke glasset, men merker begrensninger. Når vi dør, sprekker glasset, og vi blandes med vannet i havet. Grenseløst.
Du ser havet. Det er de ikke alle som gjør. Du er flott. Takk enda en gang for at du skriver til oss.
Hilsen Bård.

Bård, du gav meg litt ekstra inspirasjon akkurat nå. Jeg ser glasset merker jeg, det har blitt mer og mer synlig for hver dag og i dag ser jeg det helt tydelig. Jeg ser solen skinne seg gjennom det, jeg ser mitt eget svake speilbilde i skyggen, jeg ser meg selv stå utenfor. Jeg ser bakover, jeg ser tilbake på mitt liv som har vart i 23 år, det har alt i alt vært et godt liv, mange opp og nedturer men det hører med i livet. At jeg kjenner sanden mellom tærene mine vitner om at jeg nå er i ferd med å komme meg ut av min glassboble, den har ikke sprukket ennå, men jeg kjenner at glasset er svakere, jeg kjenner det som er utenfor boblen min. Inne i min boble står alle som noen gang har berørt meg, familie, venner, skolekamerater, medbloggere som har kommentert og fått meg til å føle meg bra, opplevelser og mange andre ting som har formet meg som den jeg er i dag. Utenfor boblen kan jeg skimte havet, jeg kan kjenne den svake brisen og lukten av hav, det er en unik lukt.

Dagene virker kortere, jeg lever i en sirkel nå, jeg våkner, jeg ligger i sengen, jeg er her og timene går sin gang, mennesker kommer inn døren og forlater rommet, hele tiden, de vet jeg er i ferd med å si farvel, men nå kjenner jeg at jeg ikke er helt klar til å gi slipp, en del av meg klamrer seg fast til alt som er inne i boblen. Den vil ikke gi slipp, hjertet banker fortere når den kjenner at jeg, det som gjør meg til meg, er i ferd med å slippe taket, den griper fatt i alt den kan gripe fatt i og klamrer seg fast for harde livet. Jeg blir redd, selv om jeg ikke vil være redd. Jeg vil bli en del av det havet jeg ser og som Bård nevner, samtidig som jeg ikke vil det. Hva som skjer når boblen sprekker vet jeg virkelig ikke, jeg håper på at jeg blir en del av havet som Bård sier, uten smerter uten noen form for anger, men hva om jeg blir redd og løper andre veien? Hva skjer da? Det er bare en måte å finne ut av det, å vente til boblen faktisk sprekker.

Jeg føler meg rolig mesteparten av tiden, dersom jeg begynner å tenke for mye på det, blir jeg litt redd, men jeg klarer å holde det under kontroll. Jeg tror virkelig jeg vil klare meg fint, selv om jeg noen ganger blir usikker. Jeg tror at når boblen sprekker, så vil jeg finne den roen jeg har inne i meg i dypet, og gå rolig men lykkelig ned til vannet. Det er i hvertfall det jeg håper på..