Jeg har tatt en stor beslutning, jeg tok den i går kveld, men den ble først sagt i dag. Legen min nektet å tro meg da jeg først sa det, men han godtok det. Utrolig nok. Han må være den staeste fyren jeg noen gang har møtt, men nå godtok han mitt ønske. Og det er jeg glad for.

Jeg har bestemt meg for å slutte med medisinene, eller i hvertfall de som slår meg fullstendig ut. Og en del av behandlingen.

Akkurat nå er jeg lykkelig, jeg skal ut av dette sykehuset. Jeg skal få bo hos meg, hjemme hos meg i min egen nydelige leilighet! Jeg skal få spise mye bedre mat, jeg skal klage over Crispo som ja, dere vet promper rundt hele huset, mens trønderen min er i Trondheim og henter et par ting. Jeg skal på fest og jeg skal drikke og være normal igjen.

Jeg skal på date med *rødme* Alexander, jeg skal få være med vennene mine dag ut og dag inn og ikke minst jeg skal reise!

Da jeg sa det til mine nærmeste i dag ble mange litt opprørt, de vil jo at jeg skal bli frisk igjen, men det vet vi alle at det  er små sjanser for, jeg forklarte at jeg ville leve dette året fullt ut, ikke sitte innestengt på et sykehus mens de siste dagene i mitt liv forsvinner. Jeg vil gjøre mest ut av det hele, det har jeg sagt siden begynnelsen. Men det er først nå jeg fullfører det. Sprøtt.

Jeg skal kun gå på to tre medisiner i de første ukene for å klare meg fint, og komme inn på enkelte kontroller og kanskje litt mer, men alt i alt så er alt mye bedre enn å sitte innestengt der inne. Henrikke sier hun vil savne meg, men hun er på bedringens vei hun også. Sonja rekker meg den ekle gelen og sier at jeg kommer til å klare meg fint fint.

Jeg vet jeg kommer til å klare meg fint fint, jeg skal jo hjem, jeg skal tilbake til mitt vanlige liv.