Jeg hadde på meg et hvitt skjørt med blomster på og en fin lys topp. Han selv hadde på seg noen knallgule shorts, og en knall rød t skjorte. Jeg husker vi satt ved fontenen, vi skulle ta bilde, mamma ropte og ba oss smile pent. Jeg smilte mitt beste smil, tante holdt tommelfingeren opp og skulle ta bildet. Men han dyttet meg, skriket mitt var nokså høyt, jeg tror hele parken hørte meg i det jeg falt ned i fontenen. Han begynte å le, jeg satt nokså forskrekket nede i fontenen mens mamma og tante kom løpende, han rakte meg hånden og ville hjelpe meg opp. Jeg tok tak i hånden hans og dro hardt så han falt nedi han også. Han hostet og harket og gned seg i øynene, jeg reiste meg nokså grasiøst og sa overlegent: “Jeg.. trenger ikke din hjelp. Dytter du meg dytter jeg igjen.” Dermed trampet jeg med nesen i været ut av fontenen og bort til mamma og tante.

Fetteren min har aldri kunnet glemme vårt første møte i Statene, det var første gang vi var der ute, mamma og jeg, og han hadde allerede fått et rykte for å være nokså frekk og slem mot andre. Men meg fikk han ikke tulle med, hele den dagen skottet han nervøst på meg og lurte på om jeg kom til dytte ham eller noe lignende. Det er litt komisk å tenke tilbake på det nå, jeg var virkelig tøff jeg. Min andre kusine som fikk en lignende opplevelse skal ha begynt å gråte og truet med at hun kom til å sende meg etter ham. Vi snakket lenge i dag, han er i Oslo for tiden. Han sa jeg hadde skremt vettet av ham, alle jentene pleide å gråte og løpe til foreldrene, men jeg, jeg tok igjen. Vi måtte begge le høyt da vi husket uttrykket til mødrene våre da de så hva som skjedde. Det var vel der vi ble venner, etter den episoden var han alltid snill mot meg.