Jeg har kastet inn håndklet og begynt med behandlingen igjen, jeg sluttet vel egentlig aldri med behandlingen, jeg tok noen medisiner men ikke alle. Men nå har jeg vært hos legen min og han fikk banket litt vett inn i meg, jeg vil ikke holde på med alle mulige behandlingsmåter så vi holder oss til medisinene foreløpig. Han vil at jeg skal fortsette med cellegift behandlingen, men jeg vil ikke, jeg orker ikke, man blir dårlig en hel uke etter behandlingen og kort sagt jeg vil ikke jeg orker ikke det. Medisinene fungerer, de må jeg bare svelge.

Det rare er at jeg faktisk blir bedre, men så kommer smertene igjen, så blir jeg deppa, for å så bli “frisk” og glad igjen.  Det positive er at det ikke er så mange tårer lengre hos familien og venner, de har på en eller annen måte akseptert disse opp og nedturene mine hvor vi av og til må styrte av gårde til sykehuset eller ringe etter sykebil. Diagnosen min ble stilt i fjor, men det var ikke så alvorlig, så jeg fikk en del behandling bestående av cellegift behandling og når smertene ble for store strålebehandling. Så skjedde det store, det virket som om det var borte, den var der fremdeles med i en mindre grad, så legene bestemte seg for å trappe ned på behandlingene noe jeg var og fremdeles er sjeleglad for.

Men da jeg ble dårlig i desember, viste det seg at den kom tilbake sterekere enn før, og i ferd med å spre seg i en enorm fart. Og nå var det så ille at jeg mest sannynlig kommer til å dø, eller som legen sa til meg: Du kommer til å dø. Men når er usikkert. Fordi det sprer seg så for, så hjelper ikke behandlingene noe særlig, de bare bremser den ned og lindrer en del smerter. Å tro at jeg kunne klare meg et helt år uten medisinene og behandling var naivt, smertene har jo vært forferdelige. Og å få influensa midt opp i det hele var ikke bra heller.

Så nå sitter jeg på rommet mitt igjen i “min” seng på “mitt” rom, jeg skulle ha vært hjemme og kost meg og fått trønderen til å kjøpe inn de siste snopene til påskeegget mitt. Alexander er nede og får seg noe å spise, han har tilbrakt de siste timene her med meg og mamma, mamma dro hjem for å ringe til pappa og se om han kan komme tilbake for noen dager. Fetteren min er på vei til byen og de fleste vennene mine har ringt og sagt i fra om at de kommer på besøk.

Så jeg er ikke alene, ikke i det hele tatt. Men denne påsken skulle bli så fin og istedet har jeg endt opp på sykehuset igjen.  Sonja har i hvertfall underholdt meg med en god del vitser i Alexanders fravær. Men litt håp er det, smertene blir mindre med medisinene og jeg klarer meg fint foreløpig.