Havet er unikt, uendelig og mystisk. Samtidig er det mektig, det både skaper, gir liv, er en egen verden, men det tar også liv. Hele tiden, enten mennesker eller dyr. Havet er mektig. Havet er unikt, noe helt spesielt. Det er derfor jeg er så glad i havet.
Jeg kjenner det inni meg, jeg kommer ikke til å klare meg til sommeren, det er sikkert, kanskje ikke en gang noen uker fremover. Mange har tatt det tungt, spesielt Marie. Hun har bodd med meg så langt som det har vært mulig og nå kommer jeg til å bli borte jeg og.
Masika har vært her med broren sin, mamma og pappa har vært her, fetteren min og trønderen og mange andre. Jeg er rolig både utenfor og inni meg, man kjenner den freden inni seg. Jeg er i ferd med å bli slukt av havet, men det er greit. Det er det. Jeg er fornøyd med livet mitt, så langt det har vært, samtidig så kort. Om jeg drar hjem vet jeg ikke. Jeg tror jeg vil bli her.
Havet har to guder, Poseidon (Hellas) og Neptun (Rom), havet dekker 70% av jordoverflaten. Havet er virkelig stort.
Jeg er også fasinert av havet, elsker å se på det når det stormer og når det er blikkstille. Å se utover havet har alltid gitt meg en frihetsfølelse, man glemmer alt og bare beundrer det store mystiske havet.
Det er så uendelig trist at du har den sykdommen du har, det virker så meningsløst at noen så ung skal måtte få noe slikt. Men det er nå engang slik at noen dessverre får det. Det er godt å høre at du er fornøyd med livet ditt og at du tar det med ro. Jeg kjenner deg ikke, men likevel er du et menneske som jeg ser opp til og er fasinert av, du har gjort stort inntrykk. Når jeg titter utover havet heretter så kommer du til å være i tankene mine både titt og ofte.
By: Fru Pus on mars 26, 2008
at 4:02 pm
Det er utrolig hvordan historien til en helt fremmed jente kan berøre meg i så stor grad, men den gjør det..
Jeg sitter her og leser og kjenner jeg får en liten klump i halsen.
Og jeg blir nok en gang minnet på hvor viktig det er å ikke la det bli for sent. Vi har ikke all tiden i hele verden. Jeg tror jeg må skrive en bloggpost selv om det…
Men derfor synes jeg at jeg før det da blir for sent får takke deg for det du har gitt meg.
Du får meg til å tenke! Livet er så skjørt.. Hver gang jeg skal åpne bloggen din er jeg nervøs.. Er det over nå? Og jeg puster lettet ut hver gang jeg ser det er en ny post her:) Så leser jeg den posten og får enda mer å tenke på. Du gir meg gode tanker og vonde tanker og minner om den gang kreften tok fra meg min kjære bror.. Jeg husker hvor vondt det var for meg og de andre.. Men jeg husker også at jeg faktisk har kommet meg gjennom det:) Jeg kan se for meg at du gruer deg til å forlate de som elsker deg og at du kanskje føler skyldfølelse ovenfor de som blir igjen etter deg og skal grine uendelig mange tårer for deg. Men husk, de kommer videre! De klarer det. Du har gitt dem så fantastisk mange gode minner som de alltid kommer til å ha! Du har satt spor! Og du har og satt spor på meg! Og på Pusene og Vidvandre og Snupi!! På alle sammen! Jeg sier meg enig i Fru Pus; du kommer til å være i tankene mine hver gang jeg ser havet fra nå av:)
Håper du skjønner noe av skrablinga mi:p
*klem*
By: Spinnvill on mars 26, 2008
at 10:09 pm
Og hvis du vil lese hva jeg skrev;
http://gummisjel.blogspot.com
By: Spinnvill on mars 26, 2008
at 10:26 pm
vet ikke hva jeg skal skrive egentlig, bare følte jeg måtte kommentere. fortelle deg at jeg, som mange andre, blir påvirket av å lese det du skriver. setter stor pris på at du tar deg tid til å skrive ned tankene dine! det er så rart å tenke på at man skal bli borte en gang. for meg føles det så utrolig fjernt, og jeg kan bare forestille meg hvordan det er for deg å ha det så tett på deg hele tiden. merker jeg får vondt i magen når jeg leser bloggen din..
By: hege on mars 26, 2008
at 10:32 pm
Jeg vet ikke alltid hva jeg skal si når jeg leser innleggene dine. Men jeg setter utrolig pris på at du skriver og deler med oss.
Havet er unikt.
By: Frøken Skavlan on mars 26, 2008
at 11:25 pm
Fru Pus: Tusen takk for en fin kommentar
Havet er mektig og mystisk, og hvis jeg blir husket som en liten del av et hav er jeg lykkelig. tusen takk igjen
By: Alma on mars 27, 2008
at 8:11 am
Spinnvill: Tusen takk for en god kommentar! At jeg har berørt deg i en så stor grad er en god følelse, at jeg har klart det jeg ville, å få folk til å innse hvor skjørt livet er og at man må ta sjansene. Man har ikke all verdens tid likevel… Jeg ble lei meg da jeg leste om at du har mistet broren din, men igjen du har et poeng, man må videre, det er enten eller, man blir slukt av sorgen eller så må man kjempe seg opp igjen. Jeg håper jeg blir et fint minne til alle
Og tusen takk for det fine innlegget du skrev til meg! Jeg ble virkelig rørt!
By: Alma on mars 27, 2008
at 8:14 am
Hege: Takk for kommentaren
Det er rart å ha en sån tanke så tett inntil seg 24 timer i døgnet, men på en eller annen måte aksepterer man det. Det blir en del av hverdagen din helt til du enten blir frisk eller dør. Når man har akseptert det er det ikke så veldig ille med en gang.
By: Alma on mars 27, 2008
at 8:16 am
Frøken Skavlan: Det ikke alltid lett å sette ord på det man tenker og føler i et øyeblikk, men jeg setter pris på et lite ord eller en lang kommentar. Havet er unikt det er magisk på sin egen måte
By: Alma on mars 27, 2008
at 8:17 am
Hei.
Tenkte berre at eg skulle gje frå meg eit lite spor. Eg har aldri kommentert hjå deg, men eg har fulgt bloggen din frå første innlegg og fram til no. Eg skal ikkje seie så mykje anna enn at tykkjer du er tapper; Dei ovanfor meg har sagt det meste.
-Hilde
By: Hilde on mars 27, 2008
at 7:39 pm
Jeg følger med bloggen din, Alma ! Alle er vi hverandres veivisere. Du lærer meg nye betrakninger om livet. Det gjør meg ydmyk.
Vi mennesker lever i vårt eget lille glassboble som vi ser ut av. Vi ser andre glassbobler, og aner at det er mer utenfor vår egen. Du har oppdaget mye utenfor din glassboble som gjør deg bedre istand til å sette pris på det som virkelig betyr noe i livet. Det å bry seg om andre, og vise dem hvor verdifulle de er.
Når du er helt i øyeblikket, ser du bakover på det som har skjedd, og forover på det som skal skje. Da har du fanget evigheten.
Vi mennesker er som vann i hvert vårt vannglass, som står i strandkanten. Vi ser ikke glasset, men merker begrensninger. Når vi dør, sprekker glasset, og vi blandes med vannet i havet. Grenseløst.
Du ser havet. Det er de ikke alle som gjør. Du er flott. Takk enda en gang for at du skriver til oss.
Hilsen Bård.
By: elsbar on mars 29, 2008
at 11:19 am
Bård: tusen takk for en helt nydelig kommentar, du har så rett i alt du skriver. Vi lever virkelig i en glassboble. hver vår glassboble. tusen takk igjen, du er en av dem som virkelig har fått meg til å like å blogge
By: Alma on mars 29, 2008
at 1:20 pm
Hilde: Tusen takk for det lille sporet ditt
At du har lest meg gjør meg glad, jeg håper du har likt å lese meg så lenge den har vart 
By: Alma on mars 29, 2008
at 1:22 pm
[...] Bård skrev en nydelig kommentar til meg på innlegget Havet, her er [...]
By: Glassboblen « Et Hav Av Minner on mars 29, 2008
at 1:46 pm
Hei du..
Jeg så ikke dette innlegget før nå jeg.. Leste bare det siste innlegget ditt igår..
Så du er i ferd med å si farvel nå? Jeg kjenner jeg må gråte.. Blir så usigelig trist… Og så er det ingenting jeg kan gjøre for hindre deg i å la glassboblen briste.. Men det er beroligende å høre at du tar det på en så rolig måte.. Virker ikke som om at du er redd for å dø, og du har ingen grunn til å være redd for det heller, utifra hva jeg tror på..:)
Som alle de andre har sagt før meg; du har virkelig satt spor i meg, fått meg til å sette enda mere pris på små ting i hverdagen, og til å bruke de sjansene jeg har. Og du er vel den første og eneste bloggen jeg har vært borti som jeg har vært “redd” for å trykke på linken til, hehe… Føler bloggen din burde bli en bok, en tynn bok, men likevel en bok..
klems! og Carpe Diem!
By: snupijenta, on mars 31, 2008
at 11:13 am
Snupijenta: Ja, jeg er i ferd med å ta farvel, merker det på meg at det ikke er lenge igjen, kommer til å poste en post i nærmeste fremtid for å si farvel i tilfelle ikke alle har innsett det. Du er en flott blogger
og takk for alle de fine kommentarene dine 
By: Alma on mars 31, 2008
at 3:10 pm
Åh, takk likeså..
tenker på deg!
Og alle kommentarene du har fått, alle positive av alle leserne dine, har du virkelig fortjent.. Det er så fasinerende å tenke på at du har satt SÅ dype spor i så mange fremmede folk, -at du har vært villig til å dele tankene og opplevelsene dine med oss, enda du slettes ikke hadde behøvd det.. Vi er veldig takknemlige for det , fordi det har vekket mange tanker og følelser, kanskje gitt oss en liten påminnelse om å være glad for det vi har og nyte det.. Du er virkelig unik!
Selv håper jeg at søvnen din blir kort og at vi kanskje kan møtes når du våkner igjen?
By: snupijenta on april 7, 2008
at 8:44 am
Hei, merker at jeg er helt på gråten nå jeg. Var på en vanlig kikkerunde innom mange blogger, og stoppet opp når jeg leste nedover innleggene dine nå.
Utrolig rørende å lese, og jeg tror at det er bra at du skriver av flere grunner. Først og fremst for deg selv, men også for at vi lesere kanskje får litt tid til å reflektere. Det er veldig gripende, og jeg blir trist og glad på samme tid.
Det er en helt forferdelig skjebne, og jeg kan ikke fatte hvorfor noen må oppleve noe sånt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg føler virkelig med deg. Du får ha lykke til i tiden fremover, og håper du klarer å kose deg litt. Bruke tid med venner og familie, og spise god mat osv.
Huff, det er usannsynlig trist. Men jeg må likevel takke deg, du får virkelig satt ting i perspektiv.
<3
By: Janne on april 10, 2008
at 7:23 pm