Bård skrev en nydelig kommentar til meg på innlegget Havet, her er kommentaren:

Jeg følger med bloggen din, Alma ! Alle er vi hverandres veivisere. Du lærer meg nye betrakninger om livet. Det gjør meg ydmyk.
Vi mennesker lever i vårt eget lille glassboble som vi ser ut av. Vi ser andre glassbobler, og aner at det er mer utenfor vår egen. Du har oppdaget mye utenfor din glassboble som gjør deg bedre istand til å sette pris på det som virkelig betyr noe i livet. Det å bry seg om andre, og vise dem hvor verdifulle de er.
Når du er helt i øyeblikket, ser du bakover på det som har skjedd, og forover på det som skal skje. Da har du fanget evigheten.
Vi mennesker er som vann i hvert vårt vannglass, som står i strandkanten. Vi ser ikke glasset, men merker begrensninger. Når vi dør, sprekker glasset, og vi blandes med vannet i havet. Grenseløst.
Du ser havet. Det er de ikke alle som gjør. Du er flott. Takk enda en gang for at du skriver til oss.
Hilsen Bård.

Bård, du gav meg litt ekstra inspirasjon akkurat nå. Jeg ser glasset merker jeg, det har blitt mer og mer synlig for hver dag og i dag ser jeg det helt tydelig. Jeg ser solen skinne seg gjennom det, jeg ser mitt eget svake speilbilde i skyggen, jeg ser meg selv stå utenfor. Jeg ser bakover, jeg ser tilbake på mitt liv som har vart i 23 år, det har alt i alt vært et godt liv, mange opp og nedturer men det hører med i livet. At jeg kjenner sanden mellom tærene mine vitner om at jeg nå er i ferd med å komme meg ut av min glassboble, den har ikke sprukket ennå, men jeg kjenner at glasset er svakere, jeg kjenner det som er utenfor boblen min. Inne i min boble står alle som noen gang har berørt meg, familie, venner, skolekamerater, medbloggere som har kommentert og fått meg til å føle meg bra, opplevelser og mange andre ting som har formet meg som den jeg er i dag. Utenfor boblen kan jeg skimte havet, jeg kan kjenne den svake brisen og lukten av hav, det er en unik lukt.

Dagene virker kortere, jeg lever i en sirkel nå, jeg våkner, jeg ligger i sengen, jeg er her og timene går sin gang, mennesker kommer inn døren og forlater rommet, hele tiden, de vet jeg er i ferd med å si farvel, men nå kjenner jeg at jeg ikke er helt klar til å gi slipp, en del av meg klamrer seg fast til alt som er inne i boblen. Den vil ikke gi slipp, hjertet banker fortere når den kjenner at jeg, det som gjør meg til meg, er i ferd med å slippe taket, den griper fatt i alt den kan gripe fatt i og klamrer seg fast for harde livet. Jeg blir redd, selv om jeg ikke vil være redd. Jeg vil bli en del av det havet jeg ser og som Bård nevner, samtidig som jeg ikke vil det. Hva som skjer når boblen sprekker vet jeg virkelig ikke, jeg håper på at jeg blir en del av havet som Bård sier, uten smerter uten noen form for anger, men hva om jeg blir redd og løper andre veien? Hva skjer da? Det er bare en måte å finne ut av det, å vente til boblen faktisk sprekker.

Jeg føler meg rolig mesteparten av tiden, dersom jeg begynner å tenke for mye på det, blir jeg litt redd, men jeg klarer å holde det under kontroll. Jeg tror virkelig jeg vil klare meg fint, selv om jeg noen ganger blir usikker. Jeg tror at når boblen sprekker, så vil jeg finne den roen jeg har inne i meg i dypet, og gå rolig men lykkelig ned til vannet. Det er i hvertfall det jeg håper på..

Your response: