Den gjør det, når du ikke har lang tid igjen har du en million ting man vil gjøre, jeg har ikke fått gjort halvparten en gang. Jeg skulle reise med trønderen min på tur til New York, det har jeg ikke fått gjort av åpenbare grunner, jeg skulle være med alle vennene mine hele tiden, det har heller ikke gått siden de fleste er opptatt av studier og jobb. Og jeg skulle prøve å få mamma og pappa sammen igjen, nei.. det var jo mitt oppdrag da de skilte seg det ja.

Tiden løper virkelig fra deg. Og meg.

Det har gått opp og ned, jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal beskrive hvordan jeg føler meg bortsett fra at jeg føler meg syk og svak. Jeg er lei av å gjenta det hele tiden. Så nå vil jeg heller bare skrive ned tankene mine og hva jeg har gjort.

Jeg har solgt leiligheten min. Riktig nok til Masika da, men den er solgt, det er ingen grunn til å beholde den nå som jeg snart er borte. Likevel føles det rart, å sitte i leiligheten min med alle de fine minnene mine og vite at jeg snart aldri mer kommer til å være her.

Men jeg er glad hun har kjøpt den, hun fikk den billig fordi jeg mente og mener fortsatt at hun er den eneste som faktisk kan bo her etter meg. Ikke for evig og alltid men nesten i hvertfall.

Jeg lurer på hva hun vil beholde og hva hun vil fjerne. Jeg vil at hun skal skape sitt eget sted, fordi det er jo det, det kommer til å bli. Henne hjem. Jeg vil ikke at hun skal leve i mitt hjem, det blir alt for feil.

Hun må skaffe sine egne minner.

Likevel vil jeg at hun skal huske meg, på en eller annen måte. Men hun  vil jo det, vi har jo vært venninner i flere år nå.

Tiden løper i fra meg, jeg må få sagt alt jeg vil si til alle jeg kjenner før jeg blir borte. Hvorfor kan man ikke stoppe tiden, slik at man får tid til å si alt man vil si?