Jeg har ikke vært på nett på en måned nå, grunnen er at jeg har vært på farfars hytte. Et ganske herlig sted egentlig, og ikke på et øde sted heller. Det ligger i en liten bygd på Vestlandet ikke så langt unna Voss heller. Men jeg har tilbrakt en måned her, og det har vært herlig. Jeg har slappet fullstendig av og skrevet flere brev. Mange brev i grunn, og skrevet dagbok og bare tenkt gjennom alt. Jeg er svak ja, jeg merker nå mer enn noen og jeg tror faktisk jeg ikke kommer til å skrive noe særlig mer her nå.

Kanskje det kommer noen innlegg i løpet av de neste dagene men jeg er usikker, jeg føler meg utslitt. Kroppen min er det i grunn, utslitt av alt den har vært gjennom, men den er her fremdeles og det forundrer meg, den har ikke villet gi slipp på alt ennå. Men det har ikke jeg villet gjøre heller.

Jeg har aldri innsett hvor mye venner og familie har betydd for meg før nå, i løpet av det siste året har jeg vært gjennom mye som har fått meg til å innse mange ting. Mange gode ting men også noen vonde ting.

Det er tungt å finne seg i at man kommer til å forsvinne og aldri se kjente igjen, aldri se dem le, smile og rett og slett leve. At du ikke kommer til å leve videre med dem.

Det positive er at man kan tenke på at man kan leve videre i dem, i deres minner, tanker og bønner. Man lever så lenge man blir husket. Og jeg vil bli husket, husket av mine kjære, ikke fordi jeg vil volde dem mer smerte, men slik at de husker meg og de gode tingene vi opplevde, det vonde vi kom oss gjennom og gi dem håp på en måte. Håp til at selv om ting er håpløst så finner man en vei ut til slutt.